Jeg trente svømming fra jeg var 13 år, kanskje til jeg var 15. På det verste trente jeg 11 ganger i uka, ti svømminger og en sirkeltrening. Det var ikke mitt eget valg. Jeg husker jeg ba om å få fri én trening i uka for å trene judo, det ble avslått. (Jeg angrer på at jeg ikke droppa svømminga da, og begynte med judo. Selv om judo også er temmelig konkurranseorientert.)
Med så stor treningsmengde, burde nå kvaliteten også vært god. Det var den ikke. Intensiteten var skudd på max hele uka. Maksimum blir jo ikke så høyt når det skal være hver gang. Men vi hadde aldri en rolig økt. Og jeg kan ikke riktig huske å ha fått teknikk-instruksjon. Ett skal de ha: Vi hadde skadeforebyggende knetrening.
Styrketrening hadde vi ikke. Jeg vet ikke om det ville gjort meg til en raskere svømmer, men jeg ville i hvert fall blitt sterkere. Med så mye trening i tenåra, virker det feil at jeg nå – 64 år gammel – er sterkere enn da jeg var 20.
Klubben var
orientert mot konkurranser. Det er vel og bra å svømme fort, men
personlig trives jeg mye bedre med rolige 2000 meter økter. Og det
er ikke dårlig trening, det heller.
Når jeg ikke gad
hardkjøret mer, så sluttet jeg. Det er jo det folk gjør i
konkurranseidretten: de slutter. Først vi som ikke er så gode, de
gode fortsetter ofte så lenge de vinner. Men vi slutter, alle
sammen.
Jeg begynte med synkronsvømming også. Men vi menn hadde ikke lov å konkurrere den gangen, så jeg ble 'forfremmet' til trener. En dårlig en, ettersom jeg manglet egen kompetanse i sporten.
Idretten burde ikke prioritere medaljer, men heller gi både barn og voksne trening som de trives med. Så de fortsetter med den.
