Pappa og kalde krigen og teknologien og meg

 Det første jeg husker klart fra den kalde krigen (Den Første Kalde Krigen) er Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia. Pappa vekte meg fem over seks på morran den 20.august 1968. Jeg var ti år, og syntes det var helt rimelig at han holdt meg informert. (Jeg må ha blitt oppdratt til å få en viss politisk interesse.)

1963: Offisiell åpning av numerisk styrt skjærebrenner. Et av mine store barndomsminner er de skjærebrennerne, og mest sannsynlig så jeg dem ved denne anledningen. Digre jernplater, fire skjærebrennere med tilsynelatende fri vilje, masse gnister og mye støy. Som å oppleve autonome roboter i krig på nært hold.

Jeg ble også imponert av en hullkortmaskin, jeg tror det var et eller annet sted i Chr. Mikkelsens gate? Mener at maskinen må ha sortert hullkort, de kom i hvert fall ut av maskinen i flere forskjellige spalter. Som maskin betraktet var den ikke særlig spektakulær, jeg må ha fått med meg at det var informasjon på kortene.

DDR: ca. 1968 solgte han software til et skipsverft i Rostock eller Warnemünde eller så. Kom hjem fra Walter Ulbrichts paradis med østtysk tannpasta. Den smakte riktig ille, gjorde meg langt på vei immun mot kommunismens fristelser. (Han tok også med Crest fra USA, den smakte nok litt i overkant av tyggegummi, men var langt å foretrekke frem for det kommunistiske alternativet.)

På ett punkt lot han seg forføre av DDR: Billettsystemet på bussen. Du legger i en mynt, og automaten er utformet så passasjeren bak deg kan (og skal) se etter om du har betalt. Mer kostnadseffektivt enn en kontrollør, eller en maskin med sperrearmer. Men i kynisk etterpåklokskap, tenker jeg at dette var Stasis påfunn, for å venne folk til å tyste på hverandre. 

Han prøvde å få en slags håndverker av meg: Når det skulle knuses stein på tomta på Hilleren, ble det kjøpt to slegger og to par vernebriller: Stor slegge til pappa, og liten slegge til meg. Vernebriller var nok ikke helt vanlig den gangen, men han var nå alltid en sikkerhetsfreak. Til seksårsdagen fikk jeg kniv. Var det en gave fra en forsiktig far? Ja. Jeg husker at jeg lærte hvordan jeg gir fra meg kniven: Holde i bladet, med egga bort fra håndflaten. Jeg gikk mye med den kniven til jeg i 20-årsalderen fikk en ubehagelig påminnelse om at kniv ikke bare var redskap, men også et våpen. Jeg var med på å kaste en full og tung fyr opp fra Bodegaen i kjelleren i Samfundet, og han prøvde å få tak i kniven. Etter den episoden har jeg ikke gått så mye med kniv i beltet  offentlig.

Den siste jobben han hadde, var i Forsvarsdivisjonen, med Penguin. Der krevde de sikkerhetsklarering. De spurte hvem foreldrene mine var, men heldigvis ikke hvem barna var. Penguintida var på mange måter litt kjedelig, det ble slutt på tekniske diskusjoner i heimen. Jeg kunne si et eller annet om Penguin, og kameratene mine så spørrende på pappa. Men han bare satt der som en annen sphinx.

Jeg må innrømme at det lekket en kvasimilitær hemmelighet på 60-tallet: Jeg fikk vite at det var kanonfundamenter i dekket på de israelske fruktskipene som ble bygget av Akergruppen. Men dette var jo sivile skip, så kunne ikke hemmeligheten være militær. I alle fall: jeg var svoren Israelvenn på den tida, så hemmeligheten var trygg hos meg. Dessuten var mye av dette offentlig kjent i alle fall, jeg mener det var en artikkel i Orientering i 1970, uten at jeg var kilden deres.

Siden november -64 har Aker bygd 10 fruktbåter for det israelske selskapet Maritime Fruit Carriers Co. Fruktbåtene, som alle er tøke[sic], er utstyrt med helikopterplattform, ferdigsveiset kanonfeste

Skipene var byggenummer 556 Lemoncore, 557 Mangocore, 558 Bananacore, 559 Avocadocore og noen til. Jeg vet ikke om de noengang ble utstyrt med kanoner. (Maritime Fruit Carriers var også involvert da et norsk stråselskap smuglet kanonbåter fra Cherbourg til Haifa.)

Det var mye trafikk gjennom Jernteppet. Han var i Leningrad og Annapolis med mindre enn ei ukes mellomrom, det må nok ha vært US Naval Academy og Адмиралтейские верфи. 

POTs råd om arbeid bak jernteppet, var klart, om ikke særlig trivelig: Unngå sosial kontakt, hold deg på hotellrommet når du ikke arbeider. Som om hotellrom er trygge for KGBs 'tolker' og 'stuepiker'? Mannen satte i hvert fall i gang med å lære seg russisk, POT og KGB var nok omtrent like lite begeistra for dét. En og annen konsert og ballettforestilling utenom arbeidstid ble det jo.

Han kom tilbake med Melodia-LPen Henrettelsen av Stepan Razin. Det må så ha vært før Kondrasjin hoppet av og falt i unåde i 1979.(Kondrasjin er ellers den ultimate dirigenten av Leningradsymfonien. Den eneste som når Kondrasjin over kneet der, er Valery Gergiev. Men han er Putin-fan.)

Nevnte jeg at han var sikkehetsfreak? Når han kjøpte kajakk, kjøpte han den breieste og 'tryggeste' han kunne finne: En fra Hillestad Plast, som egentlig var en dobbeltkajakk, men med én cockpit. Retningsstabil som et tog, og kanten oppunder armhulene. Men jeg klarte nå å kantre den likevel. Den fikk meg i gang med å padle, det er jeg takknemlig for.